Fire glansbilder, flatmark og en jævlig lang Søndag.

Depresjon. En merkelig liten sak det der. Er det noe som kommer snikende opp på oss eller er det noe vi brygger på over lengre tid? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv utallige ganger. Ett og et halvt år har det nå gått siden sist jeg satt med denne tunge steinen godt plantet i mellomgulvet. Hvor kommer den fra? Og hvorfor vil den aldri helt forsvinne? Jeg er tjue år gammel, bor i verdens rikeste land, har mat i kjøleskapet og en seng å sove i. Burde ikke dette tilsi at jeg skulle være lykkelig? Vi vokser opp i et samfunn hvor vi får fortalt at vi kan bli hva enn vi måte ønske å bli. Det er ikke det at jeg tviler på dette. Nei, tvert i mot så tror jeg faktisk dette er sant. Men hva skal vi gjøre den dagen vi sitter der og ikke aner hvor veien videre går? Den dagen vanlige gjøremål plutselig sliter deg såpass ut at du ikke klarer annet enn å bare sove.

Senga har vært min bestevenn og verste fiende de siste par månedene. Jeg vil ikke ligge her, men jeg klarer heller ikke å komme meg opp. Jeg må ærlig innrømme at jeg blir skuffet over meg selv. Jeg er da en ressurssterk og smart ung mann, jeg burde takle å komme meg på skolen hver dag, takle å jobbe tredve prosent på siden av og samtidig ha overskudd til å sosialisere og hygge meg med venner på fritiden. Men sannheten er at jeg ikke takler dette. Jeg er så sliten nå som jeg aldri har vært før, og jeg aner ikke hvorfor. Disse mørke, tunge og farlige tankene. De skremmer meg. Jeg er redd. Angsten kommer gjerne når jeg skal ut blandt folk. Kan de andre se det på meg? Kan de andre se at bak denne innøvde masken av selvtillit og styrke så står det egentlig en usikker gutteskikkelse som aldri helt rakk å bli så sikker på seg selv? Jeg er ikke så veldig sikker på det egentlig. Jeg har hørt psykologer fortelle meg at jeg virker jo som en så sterk og oppegående fyr. Gode karakterer får jeg, godt likt er jeg blandt de menneskene jeg omgås, intelligent og ordkjapp er jeg også. Jeg kan forstå at det er vanskelig å se, jeg har jo tross alt påtatt meg denne rollen over ganske mange år nå, og har vel tidvis klart å lure meg selv trill rundt også. Jeg skulle ønske jeg kunne vært en perfekt A-4 borger. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mer energi til skole, til musikken, til jobb og til sosiale aktiviteter. Ikke minst skulle jeg ønske jeg hadde hatt mer energi til å ta vare på vennene mine.

Sannheter er vel den at jeg har vært livredd. Jeg har vært livredd for å fortelle noen at jeg ikke egentlig er dette patetiske glimtet av et glansbilde som jeg har presentert på sosiale medier de siste årene. Men jeg har vel kommet til et punkt der jeg ikke orker å holde det for meg selv lengre. Det er nok mye som har gjort at jeg sitter her som den jeg er i dag. Alt som har skjedd fra jeg var et lite barn og frem til i går har vel egentlig hatt en liten innvirkning på hvem jeg er den dag i dag. Og nå sier jeg det jo. Jeg er svak. Jeg er sliten og jeg er trist. Jeg vet ikke hvor jeg skal snu meg akkurat nå, og jeg trenger nok hjelp. Det er akkurat det. Vi mennesker har noen ganger veldig vanskeligheter med å be om hjelp. Den forbanna stoltheten er så jævlig stor i oss alle, at det å skulle vise en svak side av oss selv er helt utenkelig.

Ofte når man møter noen man kanskje ikke har møtt på en stund så får man ofte et spørsmål om det går bra. På ren refleks så svarer man som regel ja. Dessuten er det vel gjerne et ja vi forventer når vi spør dette spørsmålet. Hvorfor er det ikke greit å si at man faktisk ikke har det så bra? Noen ganger hadde det vært så forbanna deilig å bare si nei! Det hadde vært så godt å kunne si "nei, har det egentlig litt tungt for tiden." Men dette gjør vi jo selvfølgelig ikke. Vi lever jo i dette praktfulle samfunnet hvor det forventes at vi alle skal være supermennesker. Vi skal jobbe eller studere hundre prosent, vi skal ha tid til kjærester og familie, trene må vi i hvertfall klare å gjøre fire ganger i uka, vi skal spise sunt, ha masse tid til venner og vi skal helst dyrke en eller annen spennende hobby. Come on.. Døgnet har tjuefire timer. Kan det virkelig være mulig at noen klarer dette? Om noen med hånden på hjertet kan fortelle meg at dette er fysisk mulig så må de gjerne fortelle meg hvilket dop de bruker, jeg vil gjerne ha litt!

Nei, jeg skal ikke si at jeg skal gi opp. Det har jeg ikke tenkt til. Jeg har Inget ønske om å avslutte livet. Da er hvertfall det sagt. Det hadde bare vært godt å forsvinne litt noen ganger. Jeg er bare så innmari sliten. Og sur! Drittsur faktisk. Jeg hører selv hvor patetisk det er at en tjueåring sier han er sliten. Jeg har jo bare så vidt begynt. Men slik er det altså. Uansett. Som jeg sier så har jeg ikke gitt opp. Jeg har bare møtt veggen igjen. Nei, faktisk så har jeg tryna på flatmark. Jeg skal nok klare å hale meg opp på beina igjen, men jeg må bare sitte litt i fosterstilling og ta utallige mange kalde dusjer først.

Shitt. Det var skummelt. Og litt godt.

- Henrik

Les mer i arkivet » Februar 2015
hits